Solidaritet: Det er på høy tid vi kaster ut utviklingspolitikkens mål om fattigdomsreduksjon. I stedet må vi ta mål av oss om 
å bidra til demokrati og rettferdig fordeling," skriver Norsk Folkehjelps generalsekretær i sin første 1. mai-kronikk i Dagsavisen dagen før dagen.
Les mer…

Gjør som Jens og Roar – vis solidaritet og støtt årets 1.mai-aksjon. Les mer…

En av de største landinvestorene i Sør-Sudan er det norske selskapet Green Resources. Nesten 180 000 hektar skal i løpet av de neste årene omgjøres til kommersiell skogsproduksjon og produksjon av karbonkvoter. I samme område bor det 15 000 mennesker som nå ser til selskapet for sin framtid.

(Tekst og foto: Kari Nøst Hegseth)

–Det er høy status å være norsk i Sør-Sudan, på grunn av historien Norsk Folkehjelp og Kirkens Nødhjelp har i landet. Det har nok gjort jobben enklere for oss fordi vi får mer tillit til å begynne med.

Det er i et unnselig kontor i en brakkerigg i Juba, Sør-Sudans ferske hovedstad, Appell møter Ingebrigt Mollan. Han er landsjefen for Green Resources datterselskap i Sør-Sudan, Tree Farms Sudan, og er ansvarlig for landinvesteringen på 179 000 hektar i Tindilo, i samme delstat som hovedstaden Juba. Området selskapet leier tilsvarer omtrent fire ganger Oslo og eies av lokalbefolkningen. Forhandlingene med de lokale landeierne i Tindilo begynte allerede i 2007.

I Tindilo
–De er glade for at vi er her. Tidligere var det ingenting. Vi har hatt to NGOer som har vært her i seks og åtte år, men så har de forsvunnet igjen. Nå er det i det minste et selskap her, og ting er i ferd med å forandre seg, sier Emmanuel, en av de ansatte ved Tree Farms pilotprosjekt i Tindilo. Han er selv fra landsbyen.

Vi har tråklet oss fire timer gjennom bushen fra Juba i en solid firehjulstrekker, på en delvis gjengrodd skogssti som er uframkommelig deler av året på grunn av regntiden. Da vi endelig når den vesle landsbyen har vi allerede kjørt halvannen time i Green Resources territorium. Tindilo er en liten klynge hus rundt en åpen slette, hvor Sør-Sudans stolte nye flagg er høyt hevet, og rustne stridsvogner ruver i bakgrunnen som vitne om borgerkrigen som førte til Sør-Sudans uavhengighet 9. juli.

–Dette vil bringe med seg arbeidsplasser, som vil generere inntekt, og de pengene kan de bruke til å kjøpe ting de ikke kunne før. Fordi det var det første selskapet som kom hit og ba om jorda, er det som vår mor eller søster, sier Emmanuel.

Vi møter han i Tree Farms leir, hvor de har et prøveprosjekt der de har plantet 370 hektar teak, eukalyptus og mahogni. Men prosjektet er satt på hold fordi den endelige godkjenningen av kontrakten fra Sør-Sudanske myndigheter lar vente på seg. Planen er å bruke 20 prosent av området til kommersiell skogsdrift. De resterende 80 prosent er urskog som skal bevares og sertifiseres til å kunne produsere karbonkvoter for internasjonalt salg.

Storinvestor for småpenger
Green Resources er en av de største landinvestorene i Sør-Sudan. I følge New Frontiers, en rapport om landinvestering i Sør-Sudan fra 2011, utført på bestilling fra Norsk Folkehjelp, er over 9 prosent av Sør-Sudan leid bort til investorer.

David Deng var en av de som jobbet med rapporten. Han har mange betenkeligheter ved Green Resources plantasjeprosjekt, blant annet prisen selskapet betaler for landet.

Avtalen Green Resources har inngått med Tindilo sier at selskapet skal leie området for 12 500 dollar i året. Det utgjør i overkant av 40 øre per hektar. Mollan mener dette er en urettferdig måte å se regnestykket på, fordi inntektene ikke skal komme fra leieavtalen, men lønnsinntektene fra arbeidsplassene .

–Den største fordelen vil bli arbeidsplassene og lønnsinntektene. Du må ikke se på leieavtalen per hektar og si at det er bare småtteri. Ja, det er småtteri, men hva er alternativet? Det er null, det, sier Mollan.
*
Svakt lovverk*
Kontrakten Green Resources har inngått er for 99 år. I følge Sør-Sudans eget lovverk skal ikke slike kontrakter overstige 60 år, men det har ikke selskapet visst om, i følge Mollan. Deng mener derimot at både selskap og myndigheter har valgt å overse det i iveren etter å få nye investeringer på plass.

– Det er lett for selskaper å få det de vil ha, fordi den sør-sudanske regjeringens strategi nå er å tiltrekke seg så mye utenlandsk kapital som mulig for å bygge landet. Da er ikke detaljene i avtalene så viktige lengre. Viljen til å implementere egne lover er ikke der.

Mesteparten av jorda i Sør-Sudan eies av lokalsamfunn, og disse stiller svakere i forhandlinger med selskaper fordi de ikke har kunnskapen til å gå foreslåtte avtaler nærere i sømmene, ifølge Deng. I tillegg misforstår mange hva slike investeringer i virkeligheten er, mener han;

– Folk assosierer investeringer med NGOer og utvikling, ikke forretningsvirksomhet. De tror selskapene kommer for å hjelpe dem, sier Deng.

Green Resources søkte om støtte fra blant annet NORAD for skogbevaringsprosjektet, men fikk avslag. Dette var på grunn av at papirarbeidet ikke var på plass, og fordi selskapet hadde valgt å hente inn sentrale personer fra forvaltningsmyndighetene i styret, og ble dermed anklaget for uheldig sammenblanding av roller. I tillegg til disse punktene skriver saksbehandleren fra Norad i et notat at lokalbefolkningen hadde urealistiske forventninger til prosjektet, i følge Bistandsaktuelt.

På de 179 000 hektarene Green Resources nå disponerer bor det over 15 000 mennesker. Et av hovedargumentene for å rettferdiggjøre den lave leia er at investeringen skal føre med seg lokal utvikling. Selskapet har inngått en avtale med landeierne i Tindilo hvor det er beskrevet hva de skal gjøre for å utvikle lokalsamfunnet. Avtalen, som har blitt undertegnet, er imidlertid ikke Mollan villig til å vise fram. Han kan allikevel fortelle at selskapet skal bore brønner, bygge skoler og helsesentre og forbedre veiene, samt trene opp de lokale til å jobbe på plantasjen. I Tindilo har Emmanuel tro på at selskapet vil holde hva det lover.

–Det vi vil ha, vil vi ikke ha for oss selv, men for våre barns framtid. Jeg tror Green Resources vil gjøre sitt aller beste.

Hvorvidt et oljefunn er positivt eller negativt, avhenger av hva slags land du bor i. I Sør-Sudan bygges et nytt land opp fra grunnen med oljeinntekter, men til hvilken pris?

98 prosent av det sørsudanske statsbudsjettet finansieres med oljeinntekter. Fram til løsrivelsen 9.juli 2011 hadde regimet i Khartoum kontroll over oljeforekomstene. Oljefeltene i Sør-Sudan ble drevet av internasjonale selskaper sammen med selskaper fra nord. Da Sør-Sudan ble uavhengig tok de med seg 80 prosent av de sudanske oljereservene og hadde selv ingen erfaring med drift av oljefelt.

Konflikten toppet seg i januar i år. Sør-Sudan stanset oljeproduksjonen, etter at det ble klart at Sudan forsynte seg av store mengder av oljen som ble transportert gjennom rørledningene som går igjennom nord. Sudan hindret også videretransport av Sør-Sudans oljeproduksjon ut fra Port Sudan.

For å gjenoppta oljeproduksjonen krever Sør-Sudan en avtale som omfatter både avgiften for bruk av rørledningen gjennom nord, tilbakebetaling av det Sør-Sudan mener Khartoum har stjålet av olje og at Sudan trekker styrkene ut av det omstridte området Abyei. Sør-Sudan krever også at Khartoum stopper sin støtte til militser i Sør-Sudan.

–Situasjonen er nå svært kritisk. Konflikten om oljeinntektene og Abyei sin tilhørighet må løses, sier Norsk Folkehjelps generalsekretær, Liv Tørres.

Eskalerer krisen vil det ha skjebnesvangre konsekvenser både i Sudan og Sør-Sudan. Men selv om partene skulle finne en vei ut av krisen, betyr det ikke at oljen uten videre blir en velsignelse for befolkningen i Sør.

Under besøket i Sør-Sudan fikk hun se hvordan Norsk Folkehjelp gir veiledning og støtte til såkalte Oil Task Forces, lokale komiteer som arbeider for å påvirke oljeselskapene og politikken. I komiteene sitter blant annet folk fra lokale myndigheter, religiøse representanter, høvdinger og ulike lokale organisasjoner. To saker skiller seg ut som spesielt viktige.

!bilde undefined!1. mai-aksjonen støtter sørsudanernes kamp for råderett over egne naturressurser. Det er nemlig ikke olje, men folk som bygger det nyfødte afrikanske landet.

Årets 1. mai-aksjon støtter lokalbefolkningers kamp for råderett over egne naturressurser. For det er folk og ikke olje, som bygger landet.

– Hadde vi hatt en velferdsstat i dag uten råderett over våre naturressurser, uten oljefondet og vannkraft, spør Liv Tørres, generalsekretær i Norsk Folkehjelp.

Kontroll over naturressursene har vært helt sentralt for utviklingen av den norske velferdsstaten. Helt fra hjemfallsretten ble knesatt som prinsipp for norsk vannkraft for hundre år siden og fram til konsesjonslovgivningen for norsk petroleumssektor. For arbeiderbevegelsen er det en bærende ide at det er fellesskapene som eier verdiene og at fellesskapet derfor får godene som skapes av dem.

I nylig uavhengige Sør-Sudan har utenlandske selskaper kjøpt opp et område tilsvarende Troms fylke.

– Denne kampen engasjerer mange i fagbevegelsen. Sammen kan vi være med på å utgjøre en forskjell ved å støtte folk som rammes i kappløpet om naturressursene, avslutter Tørres.

Norsk Folkehjelp hjelper folk å organisere seg slik at de selv kan kjempe for sine rettigheter.
– Vi skal stille krav til norske selskapers investeringer både hjemme og ute og vi skal støtte folks kamp for demokratisk kontroll over naturressursene sine. Det er folk som forandrer verden, sier Tørres og oppfordrer alle fagorganiserte til å støtte årets aksjon.

Årets 1. mai-aksjon støtter lokalbefolkningers kamp for råderett over egne ressurser. Bli med!
Slik kan du bli med!
 Ta initiativ til en innsamling på din arbeidsplass
 Be klubben din støtte aksjonen og rekruttere bøssebærere
 Arranger et tema-møte. Norsk Folkehjelp kan bistå med foredragsholdere
 Nevn 1. mai-aksjonen i appeller og taler

Fakta om 1. mai-aksjonen:
Arbeiderbevegelsens årlig innsamlings- og solidaritetsaksjon
 Kontonummer: 9001 08 76000
 Givertelefon (200 kr): 820 44 750

For mer informasjon: http://www.folkehjelp.no/1mai eller kontakt Norsk Folkehjelp på arest@npaid.org for bestilling av materiell og innsamlingsbøsser.

Last ned internasjonalen som ringetone her – høyreklikk på linken og velg “lagre lenke som” eller tilsvarende

– Vi måtte rømme hals over hode om natta. Landsbyen vår ble plutselig bombet – uten noe forvarsel. I 1948 var den palestinske flyktningen Kamila Nasser (74) 12 år. Hun bodde med familien sin utenfor den vakre kystbyen Haifa, i dag en havneby i Israel.
Les mer…

På fredag kveld var det duket for konsert til inntekt for palestinske flyktninger som lever i Gaza, Vestbredden og Libanon.

*Khalil Anani kan ikke forlate flyktningleiren Ein el-Hilweh, annet i bagasjerommet på en bil. Uten gyldige papirer er han blant de aller verst stilte palestinerne i Libanon. *

Ali Kordi (39) sitter i rullestol etter at han ble truffet av en granatsplint som spedbarn. Som palestiner har han ikke tilgang til det offentlige helsesystemet i Libanon. Hver måned går store deler av inntekten hans med til medisiner.
Les mer…

- I dag morges sto jeg i skolegården mens datteren min forhandlet om en ny lek med klassekameratene sine. Jeg begynte å småsnakke med en av foreldrene, en hyggelig og blid koreansk mann som fortalte meg at han jobbet for et Sørkoreansk selskap som dyrker poteter i Kambodsja for eksport, skriver Claudio Feo, Norsk Folkehjelps stedlige representant i Kambodsja i en ny bloggpost.

Forsinkelser, stekende sol og timelange køer – ingeting kunne stoppe sørsudanske førstegangsvelgere. Tor-Henrik Andersen, kommunikasjonssjef i Norsk Folkehjelp overvar det første valget i Sudan på 24 år.